Hva gjør vi med menneskeforakten?
Vi leser på adressa.no, 2. januar, at to homofile menn ble utsatt for vold av det hatmotiverte slaget på nyttårsaften.
En svært kjedelig måte å entre det nye året på for de to unge mennene, men også en trist erkjennelse i forhold til at bestemte grupper i samfunnet fortsatt står utsatt til for vold og overgrep.
Les også kronikken og reaksjonene på den på Gaysir (publisert 09.01.12).
Om man leser gjennom innleggene fra onelinerne i nettdebatten under samme sak dagen etter, så er meningene om saken delte. Noen støtter ofrene, mens andre debattanter uttrykker forakt for voldsofrene og gir en slags indirekte støtte til voldsutøverne.
Det sistnevnte er et kjernepunkt når vi står overfor nærmest alle former for integritetskrenkende handlinger; enkelte føler lite eller ingen sympati for offeret. Dette er et fenomen som ofte opptrer i saker som handler om mobbing, seksuell trakassering, rasisme, voldtekt og overgrep og ikke minst vold.
Jeg vet det ikke er pent gjort, men må innrømme at jeg overhørte en samtale mellom to yngre menn og en kvinne mens jeg ventet på flyavgangen min i fra Tromsø nylig. Temaet for samtalen var at en felles mannlig bekjent av disse tre hadde blitt beskyldt og anmeldt for voldtekt, udåden skulle ha skjedd på et soverom under en fest.
De to yngre mennene var litt rådville i forhold til hva de skulle mene om saken, men de slo fast at den antatte voldtektsmannen var en hederskar. Voldtektsofferet fikk derimot en god del negative karakteristikker; hun drakk seg full, sov over hos fremmede etter fest, kledde seg horete og var ”litt sånn LOLS”. Jeg tolket det sistnevnte som en antydning om at voldtektsofferet ble ansett for å være en litt umoden gladjente.
Den ene mannen konkluderte med et hjertesukk før jeg gikk til flyavgang: ”Ikkje så rart at slikt skjer med sånne, men æ synes synd på han [den antatte voldtektsmannen], folk har jo begynt å slætte han på facebook og alt…” Saken om Stian Fiksaunet og hans kamerat og samtalen jeg overhørte på flyplassen henger sammen på mange vis, og man kan la seg forundre over i hvilke retninger sympatien faller.
Om vi setter dette opp mot skolen og samfunnets dannelsesprosjekt vi alle må gjennom i løpet av 10-13 års skolegang, med overveiende vektlegging på universell menneskerett og vår demokratiske rett til ikke å bli trakassert og krenket, så er det et paradoks at en del gutter og unge menn fortsatt utvikler et såpass udemokratisk sinnelag at det gir disse en slags ”blanko fullmakt” til å utøve vold, voldtekt og andre overgrep.
Jeg tror vi i framtiden må ha mye mer fokus på gutter og unge menn som står i faresonen for å utvikle voldelige personlighetstrekk. Da er skolen en viktig arena i forhold til å signalisere de verdiene som ligger i respekt for egne og andres grenser, og en mer demokratisk forståelse i forhold til andres ukrenkelighet og rettssikkerhet. Flere samfunnsaktører bør være med på å løfte likestilling og likeverd opp som selve bærebjelken i det moderne demokratiet. Her er det ikke bare skolen som bør ta ansvar, politikere kan godt vise tydeligere signaler i debatten, idrettslagene og ikke minst proffidretten kan også tydeliggjøre de idealene de egentlig strever etter. Frivilligheten, interesse- og arbeidsgiverorganisasjonene kan også søke mer kunnskap og tone flagg mye tydeligere enn de har gjort til nå. Her er det ikke bare snakk om homofile som utsatt gruppe for vold; volds og overgrepsproblematikken strekker seg mye lengre enn som så. Menn som har lavere terskler for utøvelse av maktmisbruk og vold vil nødvendigvis ikke bare peke ut homofile som ofre for sine handlinger. Alle som anses som ”svakere” enn voldsutøveren er potensielle ofre, og det er gjerne tilfeldig om det er kvinner, barn, fysisk eller psykisk utviklingshemmede, mennesker med annet etnisk opphav osv. som vil stå utsatt til.
Derfor er det viktig at vi søker kunnskap om vold og voldsutøvere og formidler kunnskapen effektivt til de som potensielt kan ”kortslutte” voldsutviklingen hos enkelte, slik at vi kan arbeide forebyggende innenfor skole og helsevesen. I Sør-Trøndelag er fylkeskommunen, Fylkesmannen og LLH Trøndelag i gang med et samarbeidsprosjekt med overgrep og vold som noen av flere tema i forhold til helsefremmende arbeid med tanke på seksuell og psykisk helse. Voldssaken i Trondheim på nyttårsaften er dessverre en påminnelse om at vårt arbeid fortsatt er svært viktig. Menneskeforakten har mange ansikter og skjuler seg i blant annet blind vold, hatvold og vold i nære relasjoner, og prisen for samfunnets rådløshet her bærer ofrene med seg resten av livet.
LLH oppfordrer alle til å anmeld hatkriminalitet!
Sjekk LLHs kampanje: Ikke finn deg i det.
 |
| Ikke finn deg i det! Anmeld hatkriminalitet! |