Juridiske rettigheter og plikter mellom foreldre og barn deles gjerne inn i foreldreansvar, omsorgsansvar og samværsrett.
Hvem som er mor til et nyfødt barn er som regel uproblematisk, siden dette i norsk rett er kvinnen som har født barnet, jf barneloven § 2. Det er kun moren som i alle tilfeller har en helt automatisk foreldrerett fra fødselen av.
Dette stiller seg annerledes for farskap og medmorskap. Hvem som er far til et barn lar seg jo ikke uten videre konstatere ved barnets fødsel.
For gifte, heterofile par, regnes morens ektemann automatisk som barnets far, jf. barneloven § 3 første ledd første punktum. Dette kalles pater est-regelen, fra latin "far er". Denne regelen gjelder ikke for likekjønnede par. Begrunnelsen for dette er at pater est-regelen hviler på en betraktning om at ektemannen normalt er den biologiske far. En tilsvarende presumsjon kan man ikke oppstille i et registrert partnerskap.
Dette betyr at dersom et lesbisk par får barn gjennom assistert befruktning med ukjent donor, må man gjennom stebarnsadopsjon. Dersom det gjøres ved en godkjent klinikk i Norge eller utlandet og barnet kan få vite donors identitet når det fyller 18, kan den som ikke bærer barnet fram bli medmor fra fødselen, men etter søknad. Du kan lese mer om dette her.
Når homofile par får barn gjennom å bruke surrogat i utlandet, må ikke-biologisk far stebarnsadoptere, på lik linje med lesbiske
som får barn med ukjent donor.
I menyen til venstre finner du mer detaljert informasjon om en rekke temaer knyttet til likekjønnede par og barn.
