Skeiv Refleksjon fra Marna Eide, Internasjonal Rådgiver i LLH
Under Oslo Pride i 2003 samlet jeg inn penger for å støtte lesbiske i India. Jeg møtte en del hevede øynebryn, og noen av
de jeg snakket med var direkte nok til å spørre hvorfor i all verden de skulle bry seg om noen som var så fjerne fra deres
virkelighet, både som homser og som nordmenn.
Jeg svarte at Pride handler om stolthet. Stolthet over vår kollektive seier over fordommer og uforstand. Og for meg er denne
stoltheten hul dersom den ikke også omfatter homser, lesber, bifile og transpersoner i andre deler av verden.
Da vi startet det internasjonale rettighetsarbeidet i LLH i 2006 var det få som var interessert. Andre norske frivillig organisasjoner
så på dette som et lite og veldig sært felt. De var ikke like direkte som homsene under Oslo Pride, men det var tydelig at
det ”å få lov til å ha sex med hvem man vil” måtte vike for viktigere ting, som sult og fattigdomsbekjempelse.
Også norske myndigheter kviet seg for å ta opp temaet i sin myndighetsdialog, siden dette var ”kulturelt sensitivt” Det kan
være nesten fysisk ubehagelig å ta opp tabubelagte emner, og mange opplevde nok det som mange av oss kjenner så godt: At det
er vanskelig å si noe om homo uten at den man snakker med tenker på analsex, og de hadde ikke noe tilsvar når de ble beskyldt
for å tre sine egne kulturelle verdier ned over hodene på dem de snakket med.
Kontrasten mellom den gang og nå er slående.
I 2011 tar ambassadene i Katmandu i Nepal, Managua i Nicaragua, Nairobi i Kenya og Kampala i Uganda opp rettighetene til homofile,
lesbiske og transpersoner uten blygsel. Og i motsetning til før, er det ikke bare homoer som driver internasjonalt homorettighetsarbeid.
LLH har fått følge av blant annet Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) og Redd Barna. Det er spennende
at det nettopp er organisasjoner som jobber for barn og unges rettigheter som har skjønt det. De gamle trenger mer tid, men
de kommer til å komme etter.
Og årets tildeling av Raftoprisen til Sexual Minorities Uganda markerer med all tydelighet at rettigheter for lesbiske, homofile,
bifile og transpersoner ikke lenger er et felt for særlig interesserte. I sin tildeling understreker Raftostiftelsen nettopp
det at menneskerettighetene omfatter alle og at det er uakseptabelt å forfølge eller diskriminere noen på grunn av deres seksuelle
orientering eller kjønnsidentitet.
Hva er det som har skjedd i mellomtiden?
Eksplosjonen i kommunikasjon i de siste ti årene har gitt oss en verdensomspennende lhbt- rettighetsbevegelse. Aktivister
lærer av hverandre på tvers av verdensdeler, og det nettverkes som aldri før over landegrensene. Og vi har fått synlige rettighetsaktivister,
også i Uganda, som er et par tastetrykk unna på Facebook og Youtube. Klippet fra begravelsen til den ugandiske rettighetsaktivisten
David Kato var på nettet med det samme. Folk over hele verden kjente harmen over presten, som brukte en myrdet homoaktivists
begravelse til å spre sitt hatefulle budskap, og stoltheten over Kasha Jaqueline, som uten å nøle reiste seg, og tok fra ham
mikrofonen. Det er umulig forbli uberørt av et sånt mot.
Og det er umulig å forbli uberørt av deres sta utholdenhet.
Jeg er nettopp kommet hjem fra Uganda. Fra møter med folk som elsker landet sitt og som ikke vil leve noe annet sted. Folk
var glade. De snakket om de utrolig positive resultatene av Hate No More kampanjen som har vart siden August. Kampanjen handler
om å komme ut og snakke med vanlige folk, og aktivistene har besøkt blant annet politistasjoner og helsestasjoner og hatt
masse gode møter med folk som er interesserte og nysgjerrige.
Og så kom meldingen om at lovforslaget som innebærer dødsstraff for homoseksuelle handlinger hadde blitt tatt inn igjen i
parlamentet. Dersom det kommer til votering vil det være et overveldende flertall for å vedta det. Konsekvensene, dersom lovforslaget
går igjennom, er ikke til å ta inn over seg. Det er ingen som våger å tenke tanken helt ut. Det kan skje i løpet av denne
uken, mens mange av dem er på besøk i Norge. I så fall vil de ikke kunne reise hjem igjen.
Allikevel er de her. Nå.
Søndag mottar Frank Mugisha Raftoprisen på vegne av nettverket Sexual Minorities Uganda. Med seg i Bergen har han blant andre
Kasha Jaqueline, som var med på å danne SMUG i 2004, og en rekke andre fra nettverket. Flere tidligere Raftoprisvinnere har
senere fått Nobels fredspris. Den internasjonale lhbt-rettighetsbevegelsen er ikke der enda, men vi er på vei.
Og tirsdag kveld tar vi i mot våre helter på Litteraturhuset i Oslo.
